Hopp til hovedinnhold

BABEL - Utstillinger

Noe må vi kunne enes om

  • Kunstner

    • Einar Grinde

  • Varighet

    • Tors–Fre, 16–19
    • Lør–Søn, 12–16

Tittelen på utstillingen «Noe må vi kunne enes om» kan leses som et spørsmål. En konstatering. En bønn om at vi må skjerpe oss. Eller et rasende rop av frustrasjon fra en kunstner som ser at ting går lukt til helvete.

Einar Grinde bruker parolen, slagordet, som et verktøy for å hamre løs på flere av de vanskeligste utfordringene vi møter som samfunn. Selv de av oss som legger vår stolthet i å gå i 1. mai-tog hvert år forbinder gjerne parolen med noe gammeldags. For meg maner den frem bilder av aldrende tillitsvalgte i LO i Trondheim som henter fram sammenrullede paroler fra bøttekottet i 3. etasje på Folkets Hus. Svart-hvitt bilder av Einar Gerhardsen og stappfullt Youngstorg som krever «Hele folket i arbeid». Nostalgi for en tid jeg aldri opplevde. Det er lett å føle, der man stiller opp bak parolene, være seg for arbeiderkamp, kvinnekamp eller Palestina, at det er «Vi som ikke bygde landet, vi som ikke skal arve jorda» som går der. Fanebærere for politisk kamp som hører forrige århundre til.

I møte med utstillingen til Grinde innser jeg at det er feil. Parolen har mer kraft og er farligere enn noen gang, men i ny drakt. I sosiale mediers tidsalder kan det rette slagordet treffe som et knyttneve rett i smarttelefonen og snu verden på hodet.

Parolen «#Metoo» utløste oppgjør med seksuelle overgrep, kjønnsdiskriminering og undertrykkelse i land etter land og rystet flere bransjer til sine grunnvoller. «Black Lives Matter» gikk fra et protest mot et politidrap i USA, til å bli et oppgjør mot rasisme i hele den vestlige verden. Ved første øyekast kunne «Noe må vi kunne enes om» derfor vært en optimistisk hyllest til den politiske slagordets gjenvunne slagkraft. Men, går jeg nærmere sliter jeg med å finne optimismen. For det kan fort ende i FALSKT HÅP OG TOMME TRUSLER om forandring. Etter politidrapene i USA var det mange unge som tok til gatene. Mange ganger flere tok til Instagram. Der postet de svarte bilder i feeden. Det koster bare ett klikk å stå på riktig side av historien. Demonstrasjon erstattes med performativ aktivisme fra sofaen.

Nettaktivismen skal ikke avskrives. Sosiale medier er en viktig arena i kampen om hoder og holdninger. Likevel er det skummelt hvor komfortable de med makt er når demonstrasjonstog erstattes med klikk. Meta, selskapet bak Facebook, pumper ut progressive bannere der de oppfordrer brukere til å putte på profilen sin for å vise at de støtter kamp for homofile, transpersoner og mot rasisme. Et selskap med både massemord og grov utbytting på rullebladet kan slik fremstå progressivt. Hadde de gjort det hvis slacktivismen var en reell trussel? Kanskje har de skjønt at det som ikke krever noe av oss, ender med å ikke bety noe for oss.

«There is no planet C» sier det ene verket. En mørk vri på av klimabevegelsens «There is no planet B». For selv ikke dette klarer vi å bli enige om. Ved siste måling stilte en fjerdedel av Norges befolkning seg tvilende til at klimaendringer er menneskeskapt. Og hvorfor ikke? Norsk oljelobby har jo lansert sitt eget slagord for en verden som brenner: «Verdens reineste olje». I pillerus lover Elon Musk kolonier på Mars. Planet B fantes likevel.

Vår manglende evne til å bli enige om det mest fundamentale – forsvare det felles livsgrunnlaget – sender tankene til parolens bakside. Polariseringen. Kamp skaper endring, men også motkrefter. Metoo ble et oppgjør med mektige menn, men de autoritære trekkene deler av kampanjen fikk, med presseetisk kollaps og SoMe-mobber på heksejakt ble, for mange menn, et bevis på at kvinnekamp er kamp mot menn. «BAK ENHVER STOR MANN STÅR EN LITT MINDRE MANN,» og han føler seg truet fordi han ikke kan herje på julebordet som før.

Når svarte og antirasister roper «black lives matter» hører mange «black lives matter MORE.» Kulturkrig mot rettighetskamp og minoriteter er blitt bensinen som driver ytre høyres vekst. I krig er det ikke bare vanskelig å finne noe å enes om. Det er forræderi.

Er det likevel noe vi ER enige om? Verkene «POWER, PRIVILEGE, PROPERTY» og «EVIG VEKST OG TRO TIL DOVRE FALLER» vil aldri bli båret i et demonstrasjonstog, men Grinde har gitt dem hver sin parole. På tide. For kanskje er dette det nærmeste vi kommer noe vi som samfunn stilltiende har blitt enige om. Det er lettere å se for seg verdens undergang, enn et annet økonomisk system. Vi er villig til å gjøre hva som helst, så lenge vi slipper å endre noe som helst.

Betyr det at alt er håpløst? Jeg tolker ikke utstillingen sånn. Tvert imot ser jeg den som et ønske om å finne den tause enigheten som skader oss og finne en farbar vei framover. For meg er ikke tittelen på utstillingen et spørsmål, en bønn eller frustrert rop. Den er en utfordring.

- Jo Røed Skårderud
Influencer og journalist i Klassekampen

-

Dokumentasjon
Foto: Susann Jamtøy

Meld deg på nyhetsbrev

Vil du følge med på hva som skjer på Lademoen Kunstnerverksteder? Meld deg på nyhetsbrevet vårt og få siste nytt om utstillinger, kunstnersamtaler, åpne utlysninger, atelierer og mye mer rett i innboksen din. Nyhetsbrevet kommer ca. én gang i måneden.

Påmelding LKV Nyhetsbrev