Braid

Nevena Ekimova er artist in residence ved Lademoen Kunstnerverksteder (LKV) fra mars til mai 2026. Til sin utstilling på BABEL vil hun bygge et nytt skulpturelt verk sammen med publikum. Dette er et arbeid under utvikling som er åpent for deltakelse gjennom hele utstillingsperioden. Alle som vil er velkomne til å bidra.

- - -

Verdens mest berømte fletter (eller i hvert fall i min verden) er de som pryder hodet til Pippi Langstrømpe, skapt av Astrid Lindgren. Hennes fantastiske historie er også hovedgrunnen til at jeg begynte på skandinaviske studier for to tiår siden, som en litt klossete tenåring uten anelse om hva jeg ville gjøre med livet mitt, men med en vag forestilling om eventyr i fremmede land og butikker som bare solgte godteri (vi hadde ingen slike).

Jeg er ikke helt sikker på når det visuelle bildet av en flette først dukket opp, men det var et sted midt i en lang e-postutveksling med Petter, kunstnerisk leder for BABEL. Utstillingsrommet var tidligere en skolegymsal, så jeg forestilte meg innsiden av et enkelt parallellogram. Jeg så noe presse seg frem fra tomrommet, flette seg langs veggene, bokstavelig talt vokse ut av dem, helt til det ble noe eget. Det måtte være en vekst, en gradvis fremvoksende tilstedeværelse. Åpningen skulle finne sted mindre enn to uker etter at jeg ankom, så en utstilling i vanlig forstand, med noe ferdig til å vises på åpningskvelden, var uaktuelt.

Jeg overrasker fortsatt meg selv når jeg oppdager at jeg fremdeles liker å kaste meg ut i ting med hodet først. Jeg bygger noe på stedet, sa jeg. Åpne dører, alle er invitert til å være med. Begynne i det små og se hvor stort det blir, antar jeg.

Jeg husker blomsterkransene vi pleide å lage av prestekrager om våren. Man begynner med tre, og legger til én i hver streng mens man fletter. Snart blir fletten tykk og tung og begynner å ligne ryggraden til et slyngende vesen. Litt som å flette hår i fiskebeinsmønster. Da jeg var veldig liten lærte jeg å gjøre det på mitt eget hode uten å se, bare ved å kjenne hvordan det tok form under fingrene mine. Etterpå flettet jeg håret til alle de andre jentene. En nyttig ferdighet for å få venner. Å imponere dem med fart og presisjon i friminuttene.

Nå for tiden skjer det å få venner stort sett rundt det å lage kunst. Jeg trodde nye vennskap var noe som hørte skoletiden til, men jeg har blitt kjent med, og glad i, så mange av kollegene mine. I fjor ansatte jeg en hel gjeng nye assistenter for å hjelpe meg å fullføre et stort offentlig kunstverk. Til tross for den beskjedne lønnen og de repetitive oppgavene, virket alle overraskende glade. Og det føltes som om jeg på et vis endelig hadde fått det til. Det ga mening til denne litt kontraintuitive ambisjonen min om alltid å jobbe stort, større, dobbelt så stort som meg selv, å overgå meg selv, å få til uventede ting. Å kaste seg ut i det med hodet først. Å løfte en hest. Å bli likt og få venner. Vent litt, er det egentlig den virkelige grunnen til at jeg gjør ting? Å få venner?

Uansett. Jeg er tilbake i Norge, etter å ha hatt det som føles som et helt liv her, for mange år siden. Frem og tilbake, eller kanskje er det en sirkel, eller en spiral. Eller en flette. Nye tråder legges til, det blir større og mer solid, helt til jeg, som når man avslutter en prestekragekrans, går tilbake til begynnelsen. Kunstkarrieren min startet her, egentlig ganske tilfeldig, takket være et utvekslingsprogram som tilfeldigvis tilbød kunstundervisning på en folkehøgskole.

Selv om (eller kanskje nettopp fordi) den myke lokale dialekten og alle de andre minnene fortsatt ligger et sted i bakhodet mitt, er det litt trist å være den nye i byen igjen. Men min egen vrangforestilling er at jeg er verdens sterkeste jente. Jeg skal skape venner ut av ingenting. Det får jeg også til. Jeg inviterer alle. Jeg bygger en lekeplass for oss. Bare vent.

Beste hilsener,

Nevena
Skrevet på veien mellom Gabrovo (Bulgaria) og Trondheim, 23.02.–01.03.2026.